Hvorfor er vi så opptatt av å se filmer om drap? Når er det lov å le av vold på film? Og kan filmer som skildrer vold ha en iboende moral? I siste utgave av Z forsøker filmskapere og filmkritikere å svare på disse spørsmålene.
Z filmtidsskrift vier sitt nyeste nummer til vold på film – et tema som både provoserer, fascinerer og underholder. I denne temautgaven settes voldsskildringer i kontekst som virkemiddel, med analyser som spenner fra groteske henrettelser og tenåringsopprør til stiliserte klassikere og morsomme grisebank-scener.
Med brodd og refleksjon
Einar Aarvig ser på den norske medieoffentlighetens reaksjoner på Wild at Heart og True Romance og hvordan filmene ble diskutert og viet plass til i historisk kontekst.
Filmskaperne Kenneth Karlstad, Fredrik S. Hana og Mona J. Hoel reflekterer rundt egne erfaringer med å skildre vold.
Jon E. Sæter stiller spørsmål rundt når vold er morsomt, i teksten «Grisebank med et glis om munnen – vi kan vel le av vold på film?».
Ida Cathrine Holme Nielsen tar oss med til virkelighetens underholdning i historisk kontekst, og vår fascinasjon for groteske henrettelser i analysen «Henrettelse på film – et øyeblikksbilde av døden».
Sveinung Wålengen undersøker vold og aggresjon som virkemiddel i Gregg Arakis Teen Apocalypse-trilogi, og hvordan vold som uttrykk brukes for å skildre utenforskap og tenåringsopprør.
Og Lars Ole Kristiansen vender blikket innover og stiller seg selv spørsmålet: Er det lov å like vold for voldens skyld på film?
Temaredaktør Ida Madsen Hestman skriver om vold og drap som vikarierende moral i slasherfilmen.
Vold som virkemiddel
Temaredaktør Ida Madsen Hestman sier at grunnen til at hun valgte seg tema vold på film, er for å se nærmere på hva filmvold egentlig er:
– Jeg har alltid ville dykke ned i hva vold som virkemiddel i kulturen gjør med oss, og hvorfor vi er så tiltrukket av det. Kanskje har man også et behov for mer fiktiv brutalitet i en stadig mer voldelig verden, for å kunne forstå eller anerkjenne det ubehagelige og ambivalente ved menneskets potensielle voldelige natur. Det å normalisere vold, som noe man kan rettferdiggjøre, det snakker vi utrolig nok veldig lite om, til tross for at det renner inn nye bilder av drepte barn i Gaza på telefonen hvert minutt, det dukker alltid opp en ny skyteepisode i USA, og vi leser stadig om partnerdrap her i «trygge» Norge. I en absurd verden kan det føles riktig å se en film som bruker vold for å understreke et ubehag man kanskje kjenner på.
– Så kan vold også være god underholdning, og spør du meg er det et undervurdert virkemiddel. Det kan brukes for å skildre ulike perspektiver, eller skildre maktdynamikker. Vold kan brukes til å speile samfunnet, leke seg med sjanger, og være en katalysator for sterke følelser. Min egen erfaring, etter å ha vokst opp med å se uendelig mye film, er at mange voldelige uttrykk i kulturen nettopp virker å ha en moralsk undertone i seg. Derfor ville jeg selv gå inn og utforske dette litt mer i min egen tekst i dette nummeret.
– Det fascinerer meg hvordan vold både kan være kunstnerisk og underholdende – og at vi som publikum kan sitte og le, grøsse eller bli opprørt av de samme scenene. Vold er jo noe alle har opplevd i ulik grad, og derfor er det alltid relevant å reflektere over det også i fiksjonelle fortellinger.
SLIPPFEST: Z filmtidsskrift og TBA arrangerer panel om vold i film på Goldie i Oslo, torsdag 2. oktober klokka 18:30. Les mer her!
