(Foto: Eivind Myklebost Nordengen) 

Etter å ha blitt filmfestivalfrelst i Norge etter forskjellige filmklubbrelaterte reiser, tenkte leder og nestleder i Lillehammer Filmklubb at det var på plass med en tur til en større festival. Den tsjekkiske filmfestivalen Karlovy Vary fant vi mest passende, både ettersom tidspunktet var fint, tilgjengeligheten var stor og prisene svært lave. I tillegg er det sentral-Europas største og viktigste filmfestival, så en viss kvalitet burde også kunne forventes.

 

Det første som slår en når en er i Karlovy Vary er at det må være filmfestivalen med en av de flotteste omgivelsene i verden. Jo, den franske rivieraen er flott, Venezias kulturhistorie er respektabel og et Tromsø mellom fjord og fjell badet i nordlys er selvsagt imponerende, men likevel er det noe spesielt med den trange, tsjekkiske dalen fylt opp med majestetiske bygninger (fra en drøss av arkitekturirske tidsepoker). Å vandre fra festivalbasen Hotel Thermal (som strengt tatt er byens  styggeste bygg – en mørk murblokk fra gamle sovjetdager), gjennom byen, forbi de gamle badehusene og til ærverdige og majestetiske Grand Hotel Pupp gir nesten følelsen av et slags Disneyland – uten plastikkfølelsen. Pupp (no pun intended!) er forøvrig brukt til flere filminnspillinger, og mange kjenner kanskje igjen noen av eksteriørscenene fra Casino Royale.

 

Man oppdaget raskt at tsjekkerne ikke er så ulike oss nordmenn som det man kanskje skulle tro – i alle fall ikke de som besøkte Karlovy Vary denne uken. Her var det moteklær, Apple-produkter på hvert hjørne og det samme popkulturelle referansegrunnlaget. Det skal sies at KVIFF er en festival for den unge og mer velstående befolkningen av Tsjekkia, og at Karlovy Vary er en relativt rik turistby. Den største forskjellen vi merket oss må være generelt manglende engelskkunnskaper. Filmfestivalen hadde funnet en god løsning på dette, da det under hvert lerret som ble brukt, var laget et lite felt hvor tsjekkiske undertekster dukket opp, som et tillegg til de engelske på selve filmen. For hver innledning som ble holdt, var det også en tolk til stede, som enten oversatte til engelsk eller til tsjekkisk, alt ettersom hvilket språk som først ble snakket. Det skal sies at det var på grensen til latterlig da den italienske filmregissøren Roberto Andò snakket på italiensk, en tolk oversatte til tsjekkisk og en ny tolk oversatte så til engelsk.

 

Noe av det som gjør en festival til en festival, er at det er ordentlig liv og røre rundt selve filmvisningene. Utenfor Hotel Thermal var det satt opp flust med boder med mat- og ølservering, hele byen var dekket med KVIFF-plakater og det var masse aktiviteter og arrangementer utenom filmene. KVIFF setter Karlovy Vary på hodet, og det hele blir en skikkelig festival-festival. I tillegg er det regnet som en A-listet festival (altså på nivå med Cannes, Venezia og Berlin), så glitter, glamour og kjendisfaktor må selfølgelig til. Her var det ikke sjelden at limousinene måtte snirkle seg gjennom de trange gatene og blitsene lynte på den røde løperen.

 

Festivalen kan skryte av å ha et enormt program, som det kreves tid og tålmod for å sette seg ordentlig inn i. Vi prøvde å gå gjennom en del på forhånd, for å ha en viss oversikt, men for undertegnede ble det straks klart at det ville være enklere å ta ting litt på sparket. KVIFF-appen var derfor til stor hjelp for oss i å holde en viss oversikt over hva som gikk underveis. Det viste seg også at det slett ikke var like lett å få sett alle de filmene vi ønsket. Noe av det skyldtes selvsagt at det rett og slett ikke var nok tid, men det var også svært vanskelig å få tak i billetter til filmene. Til begynne med var vi nesten litt nervøse for om vi fikk sett noe av det vi ønsket å se i det hele tatt, men heldigvis har festivalen lagt det opp slik at utsolgt aldri er helt utsolgt, og det var mulig å hente ut noen billetter en time før, eller vente på såkalte last minute tickets, eller, slik som viste seg å være enklest, stille seg i køen utenfor kinosalen og vente til ledige seter ble fylt opp fem minutter før filmstart.

 

Programmene var også mange. I tillegg til de offisielle hovedprogrammene (konkurranse og ikke konkurranse), var det et eget program med fokus på produksjonsselskapet Borderline Films (Martha Marcy May Marlene, Simon Killer m.m.), et fokus på kurdisk film (hvor blant annet Hisham Zamans Før Snøen Faller og Bawke ble vist), et «horisont»-program, hvor mange av årets Cannes-filmer ble vist, hyllester til Theodor Pistek, Jerry Schatzberg og Oliver Stone, og mye mer. Oliver Stone fikk forøvrig en lifetime achivement award, og var til stede under festivalen for å bringe litt glans. John Travolta fikk en lignende pris, samtidig som han presenterte sin nyeste film Killing Session.

 

Selv så jeg 20 filmer på festivalen. Min personlige favoritt var polske Papusza (regissert av ekteparet Krzysztof og Joanna Kos-Krauze) som er en poetisk, sort-hvitt-film om en sigøynerpoet og om sigøynerkulturen i Polen gjennom det 20. århundret. Det er nok en film det er vanskelig å selge, men filmen skildrer et liv og et miljø på en så god måte at det er vanskelig å ikke la seg engasjere. I tillegg er filmen helt utrolig fotografert, og det var flere ganger jeg satt og var nesten sjokket og forundret over hvordan noen fange disse bildene på film. Filmen fikk en hederlig omtale av juryen under prisutdelingen. Filmen som vant hovedprisen var derimot ungarske Le Grand Cahier, regissert av János Szász og basert på romanen The Notebook. Filmen handler om to tvillinger som blir sendt til bestemoren sin under andre verdenskrig. Bestemoren er mildt sagt streng, og guttene må lære seg å takle sine svakheter, som smerte, sult og frykt. Min reisekamerat Øystein beskriver filmen som en coming of age-film i kynismens tegn, hvor det ikke etterstrebes sympati, men etterlater en kjølig ettertenksomhet og forbannelse over krigføringen som alltid er aktuell. Filmen var ikke en overraskende vinner, og mange vil kanskje hevde at den var en langt mer fortjent vinner av krystallgloben enn fjorårets vinner, Mer eller mindre mann.

 

Vi endte med å se halvparten av filmene i konkurranseprogrammet, og her var det mye spennende og mye variert – også i kvalitet. Det merkes at Karlovy Vary er litt som lillebroren til Cannes, men det gir også mulighet for at mindre kjente og mindre erfarne filmskapere får representeres på en stor filmfestival. Den islandske filmen XL er for eksempel et hyperaktivt formeksperiment, med dyster og beksvart humor. Ólafur Darri Ólafsson spiller et overvektig, kåt og forfyllet parlamentsmedlem, og halve filmen er mer eller mindre en skildring av hvordan alkoholen påvirker syns- og oppfattelsesevnen. Fortjent var det at Ólafsson fikk pris for beste mannlige hovedrolle på prisutdelingen.

 

Det som gikk igjen i nesten samtlige filmer på festivalen var den mørke og nedslående tematikken. Her var det lite oppturer, i tematisk forstand, med noen få unntak: Roberto Andò fikk for eksempel stående applaus etter visningen av den lettbeinte politiske komedien Viva la Libertà, som mange trolig oppfattet som et forfriskende pust i det ellers så dystre programmet. Selv oppfattet nok undertegnede filmen som litt i letteste laget, med en velkjent oppskrift vi kjenner fra filmer som Trading Places og The Great Dictator, men kudos skal gis for sitt forsøk på å komme med et satirisk blikk på den politiske situasjonen i Italia. Humor var det også mye av i Ben Wheatleys siste film, A Field in England: et merkverdig eksperiment av en film, hvor form og innhold var av det sterkt kunstneriske slaget, men som absolutt var fascinerende å se på. Dessverre ble noe av filmopplevelsen ødelagt ved at filmen ikke var tekstet til et språk vi var komfortabel med, og at den mumlende, britiske Monty Python-aktige dialogen slett ikke var så enkel å få med seg hele veien.

 

Utenfor det offisielle konkurranseprogrammet var det og mange godbiter å se. Francois Ozons nyeste film (som for tiden er aktuell i Norge med Arthaus-distribuerte I de beste hjem), Jeune et Jolie, var et høydepunkt for Øystein, som tidligere i vår leverte bacheloroppgave om nettopp denne regissøren. Den amerikanske indiefilmen Ain’t Them Bodies Saints (regissert av David Lowery, med Rooney Mara og Casey Affleck i hovedrollene), var en film jeg personlig så frem til, og som sto ganske så godt til forventningene. I tillegg til disse var Ari Folmans siste film, The Congress, vist, som viste seg å være en filosofisk og kunstnerisk filmreise av de sjeldne. Filmens kvaliteter vil sikkert bli diskutert mye i fremtiden, men de ambisiøse ideene og den kreative gjennomføringen er alt for markant til å bli ignorert.

 

Spennende blir det å se hvorvidt filmene vi har sett blir å se på norske kinoer i tiden fremover. Noen vil garantert få kinodistribusjon, som for eksempel Ryan Cooglers Fruitvale Station, som er filmatiseringen av den tragiske hendelsen tidlig nyttårsdag 2009, om Oscar Grants møte med politistyrken på togstasjonen. Filmen er god, men inneholder også typiske oscarkvaliteter, så den vil nok bli snakket mer om i løpet av høsten og vinteren. Andre filmer kommer sikkert kun på filmfestivaler. Le Grand Cahier og Papusza har nok stort potensiale for å kunne få Tromsø-visninger til vinteren, om ikke annet. Noen filmer er det kanskje opp til filmklubbene å vise frem, og for oss ble det flere filmer som virker fristende å vise frem for den filminteresserte kulturen i Lillehammer.

 

Karlovy Vary International Film Festival var en stor glede for min reisekamerat og meg selv, og jeg undrer meg jo litt hvorfor det ikke var flere nordmenn og skandinavere der, (jeg vet det var noen flere der, men vi traff ikke på noen). Festivalen er sentral-Europas største og viktigste, norsk film har hatt tradisjoner for å gjøre det bra, festivalen er åpen og tilgjengelig for publikum, og prisnivået føltes meget vennlig for fattige studenter som oss. At den til og med befinner seg midt på sommeren burde gjøre festivalen perfekt for filminteresserte nordmenn som ønsker seg en alternativ festivalferie. Av pressedekning virker det også som om kulturjournalistikken gjorde seg ferdig med filmfestivaler etter Cannes. Nå på sommeren er det tydeligvis langt viktigere å diskutere sydensex-skandaler, kyr på avveie og den store flåtterroren, enn hva som beveger seg innenfor europeiske filmtrender, om man følger tabloidavisene. Øystein og jeg spøkte om at vi var det eneste norske mediet som dekket festivalen, ettersom vi fordrev tiden mellom filmene med å skrive filmartikler til den egendrevne filmbloggen Filmstedet.no.

 

Alt i alt er KVIFF en festival som absolutt kan anbefales og som frister med et gjensyn i fremtiden. Den har levert på utvalg, på kvalitet, på glitter og glamour, og er imøtekommende og tilgjengelig, i en vakker by i et land hvor halvliteren ikke går for mer enn 13 kroner.

 

 

Eivind Myklebost Nordengen

leder, Lillehammer Filmklubb