I siste nummer av Z er temaet skrekkfilm. 7 skribenter skriver om sine forhold til forskjellige typer skrekkfilm, og bladet er en kjærlighetserklæring til sjangeren i tekst og bilder. Temaredaktør Helene Aalborg håper du blir litt forelsket også.

Skrekkfilm har alltid spilt en viktig rolle i filmmediets stadige utvikling, helt siden klassikere som Nosferatu (F.W. Murnau, 1922) og Dr Caligaris kabinett (Robert Wiene, 1920) i filmmediets spede barndom. Det er ikke noe nytt at mennesker liker å skremme hverandre, eller seg selv, med å spekulere på hva som virkelig fins der ute i nattens mulm og mørke. Eller minst like ille: I mørket inne i oss selv.

 I Zs ferske nummer ser Christer Bakke Andresen på vår nye norske filmsjanger, slasherfilmen, og Helene Aalborg tar for seg skrekkfilmmesteren Wes Craven. Mens Dave King lurer på hva fanden(e) det feiler Warner Bros, som ikke vil gi ut Ken Russels The Devils i en usensurert nyutgave.

 

INNHOLD:

 Christer Bakke Andresen: Den siste jenta og det fryktelige stedet – norsk slasherfilm

Helene Aalborg: Wes Craven – skrekkfilmens motvillige mester

Dave King: Hva fanden(e) feiler det Warner Bros? – Ken Russels The Devils (3 sider)

Thor Joachim Haga: Musikk for monstere – filmmusikalsk ekstra-narrativitet i Alien

Christin Wethal Sandnes: Prosjektet Blair Witch og «found footage»-skrekkfilmen

Kaisa Waldenstrøm Breiland: Norsk skrekkfilm og jakten på varemerket

Atli Bjarnason: I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman