Toppfoto: Jamie Bivard.

For Maria Amalie Rikardsen startet engasjementet for barnefilmklubb da hennes eldste barn var halvannet år gammel. I dag er hun leder for Tromsø barnefilmklubb og varamedlem i styret i Norsk filmklubbforbund. Vi har tatt en prat med henne for å høre mer om hvordan drifte en filmklubb og hvorfor det er så viktig å gi barn tilgang til kinokultur.

Kan du begynne med å fortelle litt om din vei inn i filmklubbmiljøet?

–Jeg hev meg med etter å ha vært på en visning i Tromsø barnefilmklubb rett over nyttår 2011. I første omgang var jeg medlem frem til våren 2012. Deretter bodde familien noen år i Finnmark, der jeg var med å stifte Kjøllefjord filmklubb. Da vi flytta tilbake til Tromsø i 2016 tok jeg kontakt igjen, og ble valgt inn som leder fra 2017. 

De siste årene har Maria i stor grad vært drivkraften bak styrets arbeid. Det hindrer likevel ikke klubben fra å tilby et rikt og variert program, med rundt 20 visninger i året, inkludert faste samarbeidsvisninger og spesialarrangementer.

– Vi starter semesteret etter TIFF og Nordlysfestivalen i januar, gjerne rundt samisk nasjonaldag 6. februar, hvor vi alltid viser samisk film. I februar har vi en egen karnevalsvisning, og neste faste visning finner sted under stumfilmdagene i april. Vi har også alltid en visning under TIFF Junior (Tromsø internasjonale filmfestival) i september, og under Ordkalotten (Tromsø internasjonale litteraturfestival) i november, der vi viser en film tilpasset festivalens tema – ofte med en forfatter som innleder. I desember runder vi av året med juleavslutning, inkludert juletrefest og nisseorkester som spiller julesanger mens barna går rundt treet. To ganger i semesteret viser vi dessuten 35 mm-film, kombinert med en omvisning i maskinrommet hvor barna får se hvordan film vises direkte fra rull.

Tromsø er jo en filmby, men hvor lett er det å trekke publikum til arrangementene? 

– Det er alltid konkurrerende fritidsaktiviteter, og besøkstallene varierer fra visning til visning. Publikumsrekorden ble muligens satt under Ordkalotten i 2023 hvor vi viste Bukkene bruse på badeland. Da hadde vi over 100 i salen. Det var vel og merke en gratisvisning, påpeker Maria som vektlegger at pris er en faktor som synes på publikumstallet. 

– Det er mulig å kjøpe enkeltbillett til filmfremvisningen, men det billigste er å være medlem. Da koster det 200 kroner semesteret per barn, og man kan ta med seg så mange voksne man ønsker. Filmklubbene blir dermed en viktig arena for å formidle den kulturopplevelsen det er å se film på kino. 

Ja, hvorfor er det så viktig med en egen filmklubb for barn?

– Det handler om å gi barn opplæring i kinokultur. Det å gå på kino sammen er et sosialt fenomen. Film som medium er veldig følelsesorientert, og når man opplever den i en sal, vil man også kjenne på disse emosjonene som del av et fellesskap: Man ler, gråter og gisper av fryd på de samme stedene – det er en helt egen opplevelse som man ikke får av å se en film hjemme. I tillegg er kvaliteten på filmopplevelsen helt annerledes når man ser den på stort lerret og med god lyd. Jeg hadde selv en aha-opplevelse under karnevalsvisningen av Rio (Carlos Saldanha, 2011) i fjor. Dette er en gjennomført og nydelig film som egner seg særlig godt for kinovisning. Musikken er fantastisk, og filmen inneholder tydelige allusjoner til klassisk filmkoreografi. Fuglene har synkrone flyve-scener, på samme måte som man før hadde synkrondansere og -svømmere. Jeg har sett filmen flere ganger hjemme med mitt eldste barn, men å oppleve alle disse perfekt koordinerte scenene på stort lerret med ordentlig lyd i Verdensteatret var en helt annen opplevelse.

Maria vektlegger dessuten behovet for en arena der det er rom for å øve seg på å bli en god kinogjenger.

– Små barn har ikke nødvendigvis den samme tålmodigheten når det kommer til å se film. Da er barnefilmklubben et prisgunstig alternativ, og en invitasjon til å øve seg litt på å gå på kino. Der er det lov å gå ut og ta en pause om det blir for skummelt eller kjedelig, for så å komme tilbake senere. Derfor setter jeg stor pris på Filmklubbforbundets kortfilmpakker. Ettersom varigheten på disse ofte ligger på rundt en time, er de særskilt egnet for det med å øve.

Hvor ligger aldersgruppen i filmklubben?

– Filmklubben er ment å være for barn mellom 3 til 12 år, men kjernepublikummet ligger nok mellom 6 til 9 år. Vi prøver likevel å ha et variert program, slik at vi kan fange opp i begge ender av skalaen. Selv om jeg er en voksen dame med tre barn, opplever jeg stadig nye ting i filmklubben. 

Ja, hva er din beste filmklubbopplevelse?

– Jeg husker spesielt visningen av Safety Last (1923) med live-musikk fra Kjetil Schjander Luhr, under Stumfilmdagene i Tromsø i 2023. Verdensteatret ble bygget i 1916, under stumfilmens egen gullalder, og salen er konstruert for live-musikk. Dessuten appellerer stumfilm til følelsene på en så umiddelbar måte! Det var ren magi å få sitte foran i salen og høre hele kinoen le eller gispe av fryd på de samme stedene, eller høre ungene utbryte «Ånei!». Det var nesten som en besjeling av gamle tider. Du kunne føle stumfilmspøkelsene luske i trappegangen den dagen. 

Hvilke tips har du til andre som kunne tenke seg å starte filmklubb?

– Det viktigste er å knytte seg til Filmklubbforbundet. Skal man vise film privat, må man avklare med distributører på egenhånd, noe som kan være tungvint. Husk også å registrere klubben som frivillig organisasjon i Brønnøysundregisteret – da kan man få opptil 50 000 kroner i kalenderåret om man søker støtte fra Frifond barn og unge. Utover det kan man søke om midler andre steder, for eksempel kommunen eller fylkeskommunen. I søknadene bruker vi å fokusere på at vi ønsker å være et prisgunstig alternativ, at vi vil skape frivillighet og ha aktiviteter i nærmiljøet. Prosessene rundt søknader og rapportering, opplever jeg som greie. Har du lært det en gang, så har du skjønt hva det går i, og da er det ikke så krevende å gjøre det igjen. Men be om hjelp om det trengs! Alle steder man kan søke midler finnes det også et telefonnummer hvor man kan ringe og spørre hva som skal til. 

– Også er det viktig å huske at det ikke trenger å være så store forhold. Hvis man kan knytte seg til den lokale kinoen er det kjempeflott, men det er mulig å organisere det på enklere vis. Befinner man seg i en mindre bygd uten kino, kan man kanskje få tilgang til et grendehus eller et medietek på skolen. Har man et lerret og en prosjektor så er det tilstrekkelig. Det gjelder å tenke kreativt med de midlene man har, og gjerne spørre litt rundt. 

– For å ta i bruk et godt nordnorsk uttrykk så må man rett og slett «ræve seg inn». Et tips er å skape noe som kan appellere til samarbeidsmuligheter med kommunen. Kanskje kan et lokalt arrangement bli rammeverket for en filmvisning. Vi har faktisk fått vist Flåklypa Grand Prix på kino, fordi Iben Sandemose gjestet Ordkalotten, og i den anledning også holdt innledning før filmvisning. Vi har også hatt visning av Dancing Queen, hvor en lokal dansegruppe kom og opptrådte for oss. Tipset er altså å koble på litt andre grupper. Da tror jeg med en gang at man får litt mer blest rundt visningene, som trekker publikum til filmklubben. Filmklubbforbundet kan for øvrig gi støtte til spesialvisninger.

– Vi er i særstilling som har tilgang til Verdensteatret, men jeg tror at det å drive en barnefilmklubb på en bygdekino kunne være vel så givende. Mange bygdelag har lørdagskafé – kanskje kan det slenges på en liten filmvisning i ny og ne? Eller kanskje man vil vise en julefilm, eller invitere noen til å holde et innlegg. Det trenger ikke være tjue faste visninger i året. Man må tenke skala ut ifra egen kapasitet. Som medlem av filmklubbforbundet kan man få inspirasjon til filmer å vise i filmkatalogen deres. Og får man lyst til å vise filmer som ikke står der, kan de hjelpe til med å finne ut hvem som har rettighetene til de filmene også.

Les mer om støtte fra Frifond og Filmklubbforbundet . (Filmklubbforbundet har ikke midler igjen for 2025, men tar i mot søknader for 2026).