Parvana Guliyeva er filmskaper og journalist. Tidligere i høst dro hun til Trondheim dokumentarfestival. Her er hennes betraktninger rundt å være på festival og hvordan dokumentarer kan gripe – selv når man ikke skjønner språket.

Temperaturen i Trondheim gjør meg rød i kinnene. Jeg tok ikke med nok varme klær, selv om moren min insisterte.

– Trondheim er veldig kaldt, det er ikke som Kristiansand, sier hun på telefonen.

– Hvordan vet du det, mamma? spør jeg.

– Barnebarnet mitt sjekket det på internett.

Jeg forlater Kristiansand klokka fem om morgenen. For tiden tar jeg en master i global journalistikk ved NLA Høgskolen Gimlekollen i Kristiansand, og jeg har fått et stipend fra Norsk Journalistlag for å besøke Trondheim Dokumentarfestival.

Funnet i oversettelsen

Som filmskaper fra Aserbajdsjan springer både arbeidet og lidenskapen min ut av historiene til krigsrammede samfunn, og særlig historier om kvinner og barn. Dette er også grunnen til at jeg ønsket å besøke festivalen. Jeg ser det som en mulighet for å knytte kontakt med krigsfotografer og filmskapere, dele erfaringer og vise frem historier som ofte forblir ufortalt.

Jeg ankommer Trondheim, hvor festivalen arrangeres fra 14. til 17. november. Selv om jeg lander klokka elleve på formiddagen, er himmelen mørk og overskyet. Den dystre byutsikten gjør meg litt trist.

Jeg tar kontakt med festivalens programprodusent, Svein Inge Sæther. Han svarer omhyggelig på hver e-post jeg sender. Jeg lurer på om jeg skiller meg ut fordi jeg ikke kan norsk. Jeg lurer på om jeg er den eneste utlendingen på festivalen, men ser at Nicole Tung, krigskorrespondenten fra Istanbul, også vil være der. Jeg er ikke alene, trøster jeg meg selv. Men hun er en gjest som ikke bor i Norge.

Svein Inge ønsker meg varmt velkommen. Han forteller at det ikke er engelske undertekster på noen av filmene i noe programmet. Jeg sukker dypt, men aksepterer raskt situasjonen. Det viktigste er å føle filmen. Jeg blir med på den første visningen, allerede fra første stund finner jeg det aldeles gripende. Vi starter med Kroppen min (2002) av Margreth Olin.

Krigens arr

Det som gjør Trondheim Dokumentarfestival spesiell for meg, er at den skaper et rom for prosjekter som tar for seg krig og konflikt. Dette har en spesiell betydning for meg, som har minner fra krig. Jeg var barn da krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia brøt ut. Jeg malte alltid krig i barndommen: lik, våpen, soldater og stridsvogner.

Min oppvekst i en grenseby i Aserbajdsjan, nær Iran, og tapene jeg opplevde under den første Karabakh-krigen (1988–1994) gjorde at jeg følte krigens ødeleggende effekter på kroppen. Derfor var det å møte kvinnelige krigsreportere som Nicole Tung og André Liohn, og få høre mer om deres arbeid med krig og traumer, svært viktig for meg, og det berører meg.

Og så er det disse filmene av Margreth Olin da, som gjør et så voldsomt inntrykk.

Selv uten undertekster talte disse filmene direkte til meg – gjennom filmens kraft. Følelsene som ble formidlet gjennom skuespillerprestasjoner, kinematografi og regi, snakker høyere enn noe språk. Den visuelle historiefortellingen og de universelle temaene som motstandskraft, håp og kamp resonnerte dypt. Det er fascinerende å se hvordan film, uansett språk, kan knytte oss sammen i en felles opplevelse.

Margreth Olin lærte meg noe om kvinnekropp og følelser i vår kunstneriske verden. Hennes filmatiske språk gir meg mot til å møte virkeligheten som kvinnelig filmskaper. Kroppen min og Dei mjuke hendene (1998) griper fatt i meg med sine sterke budskap om en persons mot til å konfrontere seg selv. Kroppen min imponerte meg spesielt med måten Olin undersøkte sitt eget liv og tok opp både individuelle og samfunnsmessige problemer. Hennes evne til å dele sin egen historie så åpent og ærlig viste hvordan en dokumentarist kan vise empati og knytte seg til sin kunst.

Linser og traumer

På festivalen ser jeg en mann som ser ut til å være i førtiårene, alene etter en presentasjon. Det er freelance krigsfotograf André Liohn. Vi snakker om krig og evigheten. Han spør meg:

– Har du lest Dostojevskij?

– Jeg liker ikke bøkene hans. Tolstoj er bedre, svarer jeg.

Han rynker pannen: – Hvorfor? Dostojevskij er den beste.

Han har en ring på fingeren med et bilde av en hodeskalle. Jeg spør om betydningen. Memento Mori. «Husk at du skal dø,» svarer han. Etter å ha sett noen av arbeidene hans sa jeg: «Du burde hatt flere traumer.»

Han tar en slurk av drinken sin og sier: «Nei, jeg valgte denne veien.»

Denne reisen ga meg ikke bare muligheten til å møte norske dokumentarister og fotografer, men markerte også starten på en indre reise til mine glemte krigs- og konfliktminner i underbevisstheten. Jeg dro tilbake til Kristiansand som om jeg hadde vært på min helt egen norske odyssé.